Why, where, how?

Why, where, how? / Hvorfor, hvor, hvordan? / ¿Por qué, dónde, cómo?

Videoinstallasjon 40 min loop, Masterutstillingen 2011, Gråmølna Trondheim Kunstmuseum (Foto: Michael Wurstbauer)


De fleste avgangsstudenter lurer på hvordan det vil bli når man er ferdigutdannet. For kunststudenter er det kanskje ekstra usikkert fordi man som regel ikke går ut fra skolen med en forventing eller ønske om en ansettelse som gir deg fast inntekt. Spørsmål som ofte blir stilt er: hvordan skal jeg klare å overleve som kunstner? Hvor er det mest strategisk å bo? Hvor er det best for arbeidet mitt at jeg bor? Hvordan blir jeg påvirket av hvor jeg bor? Og hvis man i tillegg begynner å lese om kunstpolitikk og ser på funnene fra den siste levekårsundersøkelsen blant kunstnere, kan man bli skremt av resultatene. De sier blant annet at det blir flere og flere kunstnere og at inntektene fremdeles er betydelig lavere enn i andre yrkesgrupper på tross av gode støtteordninger. Men etter å ha intervjuet flere nyetablerte kunstnere ser jeg ikke så mørkt på det. Flere av dem sier blant annet at det er slitsomt med den økonomiske usikkerheten, men at den friheten de har til å jobbe med det de har mest lyst til veier opp for det. Jeg har også sett at det er mange ulike måter å jobbe og overleve som kunstner på.

For en stund siden begynte jeg å lese «Håkon Bleken, Tekster i utvalg» , noe som gjorde at jeg så hans måte å jobbe som kunstner på i et nytt lys. I Trondheim er Bleken en av de få kunstnerne som alle i byen vet om, men han er nok mest kjent for maleriene, tegningene og grafikken. Jeg kjente godt til utsmykningen han og Håkon Gullvåg lagde for å redde Svartlamoen, og debatten rundt Gullvågs utstilling i Nidarosdomen, men jeg visste ikke at Bleken i løpet av hele sin kunstneriske karriere i tillegg til å male bilder har skrevet så mange essays, kronikker og debattinnlegg. Det var veldig interessant å lese tekster som er relevante for det jeg jobber med, skrevet av en som jeg trodde «bare» var maler. Den første teksten i boka er et intervju gjort med Bleken da han var ung og nyetablert kunstner i Trondheim. Jeg tenkte at det hadde vært fint å intervjue ham nå, og stille han de samme spørsmålene jeg stilte til de andre kunstnerne.

Og plutselig satt jeg der i atelieret til Håkon Bleken, fikk sjokolade og vi snakket om hvor forferdelig vær det var den dagen. Jeg var litt nervøs og sjekket mange ganger at lydopptakeren faktisk tok opp, og han fortalte at han en gang hadde et intervju på en og en halv time der intervjueren hadde glemt å sette i kassetten. Så snakket vi litt om hvordan det er på Kunstakademiet nå, hvem som jobber der, og undret oss litt over at han aldri hadde blitt invitert dit. Selv om han er over 80 år, er han fremdeles aktiv og har mye å gjøre. Jeg hadde lovet at jeg ikke skulle ta for mye av tiden hans, så vi startet intervjuet.

– Hvorfor jobber du som kunstner?
– Jeg bestemte meg for å bli maler da jeg var 15-16 år, men jeg jobber som kunstner fordi det er den beste måten for meg å uttrykke meg og realisere meg selv på. Jeg har et visst talent, i det minste, og en ganske stor drivkraft. Enhver kunstner har jo formdrift, at man har lyst til å lage form av ting. Har lyst til å skape form og orden i kaoset.

– Hvilke temaer eller problematikker er du interessert i?
– Det varierer ganske mye, jeg kan heller si hva jeg ikke er interessert i. For eksempel er jeg ikke særlig interessert i å male landskaper. Jeg er interessert i å arbeide med ting som jeg ellers er engasjert – samfunnsmessig engasjert – i. Ikke nødvendigvis politikk, men hvis man er samfunnsengasjert er det jo vanskelig å unngå politikk helt. Jeg er kanskje mest interessert i menneskene og de vilkårene man har både politisk og eksistensielt.

– Hva vil du oppnå med å jobbe med kunst?
– Først og fremst vil jeg oppnå at jeg får til et bilde, faktisk. Fordi at jeg maler jo, i likhet med de fleste andre, nesten utelukkende for meg selv. Og det er jo hyggelig at andre liker det hvis de gjør det, men det er ikke drivkraften i det hele tatt. Drivkraften er i forhold til maleriet og først og fremst å løse de maleriske problemene, formale problemer som oppstår. Det er ting som må løses malerisk for å i det hele tatt virke. Jeg arbeider ikke for verken andre mennesker eller samfunnet eller noen sånne ting. Det gjør jeg overhodet ikke, men det er bare tøys at det er det samme om man viser bildene. For det er i møte med publikum, i møte med virkeligheten, samfunnet at det skjer noe. Ikke bare at andre ser bildene, men at du selv ser bildene på en annen måte også.

– Er det viktig for deg å reise? Reiser du mye?
– Ja, det blir viktigere og viktigere fordi Trondheim blir en mer og mer kjedelig by å bo i. Hver gang jeg synes det er forferdelig å bo i Trondheim, reiser jeg. Det som interesserer meg med å reise er å se nye ting, ikke nødvendigvis maleriet. Byer og arkitektur, konserter, i det hele tatt auraen, stemningen av det å være ute. Det er så mye mer enn å bare se ting, du opplever ting uten å egentlig vite hva du opplever. Det blir trangt å bo i en by som Trondheim, men det tror jeg også gjelder de fleste andre byer som ikke er svært store.

– Er det viktig for deg som kunstner hvor du bor?
– Jeg tror det har en viss betydning å bo et sted hvor det foregår ting, kanskje særlig i ungdommen er det viktig. Du må ha våkne mennesker omkring deg, særlig når du er ung. Men for mitt vedkommende er det på en måte en fordel å bo i Trondheim fordi du får anledning til å konsentrere deg om arbeidet. Men det er bare på den måten det er en fordel. Da kan du si at det er rart at jeg har bodd her så lenge, men det var først og fremst høyskolen, arkitektavdelingen, som gjorde at alle vi i «Gruppe 5» ble i Trondheim. Fordi det var et miljø som var betydelig rikere enn det som var i Oslo da vi holdt på. Sånn som jeg kjenner miljøet nå er det ikke noe i nærheten av sånn vi hadde det.

– Hvordan er det å jobbe som kunstner her?
– Akkurat det å jobbe som kunstner er bra, men det er ikke bra å være her for å selge, du selger jo ingenting her. Jeg selger nesten ingenting her, selger nesten alt i Oslo. Det som er så merkelig er at det kommer mange betydelige folk fra Trondheim, mange malere særlig. De fleste reiser, så det er ikke noe morsomt sted å være. Hvis jeg var ung nå, og ikke hadde den jobben på høyskolen, som jeg nå altså ikke har, ville jeg nok reist fra Trondheim, ja. For det er en kjedelig by på mange måter. Hvis du tar bort Domkirka og studentene er det ingenting igjen av Trondheim. For å sette det litt på spissen.

– Klarer du å overleve ved å jobbe med kunst eller må du ha en annen jobb?
– Jeg overlever mer enn godt nok. Har god råd, så jeg kan gjøre hva jeg vil, nær sagt. Men det kan jeg takke meg selv for, og også min gallerist i Oslo som er en veldig flink fyr. Kan takke miljøet, impulser, jeg har hatt noen folk som har betydd veldig mye, ikke bare som venner, men som idégivere og impulser. For eksempel Jan Brockmann, som var direktør for Samtidsmuseet i gamle dager. Og en del slike mennesker som har vært viktige for meg. Mine kolleger på høyskolen har vært viktige for meg.

– Hva tenker du om den politiske situasjonen i dette landet?
– Ja, i forhold til sånn som det er i andre land, må jeg jo si at det er bra. Det er jo klart at mitt spesialfelt ikke er politikk, men det er vel en del ting jeg har å utsette på det. Sender folk til Afghanistan og driver på nedi der, for eksempel. Synes kanskje det er litt for dårlige holdninger, at man ikke har klare nok politiske holdninger. Det blir litt for borgerlig synes jeg, men på den andre siden har vi jo et demokrati tross alt, som er veldig viktig. Det som jeg syns er litt forstemmende er at det er en bestemt gruppe som bestemmer, nesten en bestemt familie. Det er litt for trange forhold, og det samme gjelder jo også innenfor kunstlivet. Men alt i alt vil jeg si jeg er glad for å bo i Norge.

– Tror du at den politiske situasjonen påvirker kunsten som blir produsert her?
– Bare når det gjelder enkelte kunstnere, for det er jo ikke noe press, noe diktaturpress på oss. Hvis det hadde vært det, ville jo vi som kunstnere blitt påvirket av det, og gitt uttrykk for det i den grad det da var mulig. For det er jo som oftest ikke mulig. Men det finnes jo eksempler på folk som blir påvirket av den politiske situasjonen, i hvert fall i verden. Som i gamle dager, for eksempel Hannah Ryggen og Arne Ekeland, Per Kleiva, GRAS-gruppa. Jeg synes det er viktig å forholde seg til den politiske situasjonen. Det er jo en verden, så man må jo følge med i den verden man lever i. Du blir jo påvirket enten du vil eller ikke. Heldigvis.

(Tekst fra katalogen til Masterustillingen 2011. Hele katalogen kan sees her. English version here.)

Comments are closed.